Kloke prioriteringer krever mot

Politikk og helsetjenester møter forskning

Helsebyråden i Bergen Hayley Anita Henriksen (FrP) åpnet konfransen. Hun understrekte hvor viktig det å ha tilgang på kunnskap når beslutninger tas. Samtidig pekte hun på ulike roller og ansvar mellom politikere og forskere, og på noen sentrale utfordringer som møter politikere i den praktiske utførelsen av politikk

– Mens det tar forskere mange år å svare ut et spørsmål og det kan ta 17 år før forskningsresultat kommer ut i praksis, får politikere gjerne en mail klokken 09.00 om morgenen som må svares ut før klokken 12.00 samme dag. Hvor lett er det da å være kunnskapsbasert?

Fra byens ferske byråd gikk stafettpinnen til hun som var helsebyråd i Bergen da Kunnskapskommunen Helse Omsorg Vest var i støpeskjeen, nemlig Rebekka Ljosland.

– For de som kjenner meg er jeg ganske utålmodig, men jeg skal slå et slag for noe som kan ta tid. Nemlig politiske planer. I fjor var det 10 år siden kunnskapskommunen ble meislet ut og vedtatt i plan.

Mye har skjedd siden 2015. Blant annet startet oppbyggingen av kommunenes nasjonale forskningsarena som en pilot i samarbeid mellom kommunene i Kunnskapskommunen, og er i dag en nasjonal infrastruktur og en satsing som har utløst utlysning av betydelige forskningsmidler.

Å stå for, og stå i, prioriteringer krever mot

Ingrid Miljeteig er lege, professor ved Bergen senter for etikk og prioritering ved Universitetet i Bergen og leder av klinisk etikk-komite ved Haukeland universitetssykehus. Hun presenterte et etisk prioriteringsdilemma for salen, som fikk det til å knyte seg i magen hos konferansier Cathrine Fossum, og mang en tilhører i salen.

Saken som ble skissert, var om det er forsvarlig å redde et barn som ville ha veldig store hjelpebehov resten av levetiden. Hvilke konsekvenser ville det ha for kommunen, som måtte stille med tilpasset bolig? Og et barn som nesten når som helst kan dø, bør ikke bli tatt vare av en person alene, så må kommunen da ansette to personer til å holde oppsyn? Og er det etisk riktig å la økonomiske hensyn i en sak om liv og død?

Spørsmålet ble hengende, og ble kanskje ekstra relevant i lys av Oddvar Kårbø (HVL) sin case om en liten kommune med et omsorgsbudsjett på rundt 2 000 000 NOK som dekket to eldre som bodde hjemme og en på sykehjem, i tillegg til 200 000 til tidlig innsats.

Ressursene er ikke ubegrenset, så når noe skal prioriteres inn, må noe prioriteres ut, var Miljeteig sitt budskap. Det krever mot til å si nei, det er verdivalg og moralsk belastende. Vi må derfor prioritere å jobbe med prioriteringsarbeid, for å gjøre det mulig å si nei.

Er KI “mainsplaining as a service” eller beslutningsstøtte for prioritering?

Generativ KI blir fremstilt som å ha nesten ubegrensede muligheter, men må brukes klokt mener Kim Kristoffer Dysthe fra Folkehelseinstituttet.

Dysthe malte et fremtidsbilde hvor vi kan skape syntetiske samfunn med KI-agenter som opptrådde som ulike persona. I dette scenarioet, som han kalte science fiction, kan vi simulere effekten av å fjerne, eller innføre, ulike folkehelsetiltak. Men det nytter ikke å ta i bruk smart teknologi, om grunnlaget den bygger på ikke er god nok.

Engsajerende innlegg fører til engasjerende samtaler rundt kaffebordene, og i følge helsebyrådens åpningsinnlegg er det gjerne her de gode ideene oppstår.

Kunnskapskommunen sin pris ble også delt ut under konferansen, og denne kan du lese mer om her.